Universet har et formål. Det er en hensikt med skapelsen. I sin dypere betydning er åndsvitenskap derfor viten om den guddommelig plan på Jorden. Planen er kjent på bevissthetens høyere nivåer, og derfor er den mere eller mindre kjent av Hierarkiets mestre. Det er menneskehetens eldre brødre, og de samarbeider med planen i det omfang som er deres ansvar i evolusjonen, og deres arbeide er uttrykk for deres hjelp. Det sies klart i et av mesterbrevene til A.P. Sinnett [1]. Her kan man lese at mestrene har personlig erfaring og kjennskap til verden innenfor solsystemets grenser, for de undervises av de store planetbevisstheter som står over dem med hensyn til viten og innsikt om den kosmiske virkelighet. Det er reelt den åndsvitenskap som alltid er blitt gitt til menneskeheten av mestrene som styrer menneskesjelenes utvikling. Mestrenes budskap inneholder mønstre for hva den aktuelle rotrace skal oppleve og erkjenne, og i hvor høy grad den kan inspireres og de sørger for, at fortiden skaper forståelse for den nye nåtid. En mester inkarneres og hans spesielle budskap er skjult av symbolikk, og på den måte beskytte det fremtidige. Det er lett å gi historiske bevis, som bekrefter sannheten av påstanden. Det primære formål med H.P. Blavatskys The Secret Doctrine (Den Hemmelige Lære) var blant annet å påpeke den kjensgjerningen.

[1] Mahatma Letters to A.P. Sinnett, er en bok som ble utgitt i 1923 av A. Trevor Barker. Ifølge den teosofiske lære, ble boken skrevet mellom 1880 og 1884 av mester Koot Hoomi og mester Morya til A.P. Sinnett.

Manas eller Buddhi?
Det er stor forskjell på om man forstår formens utvikling, eller om man forstår livets enhet. Hvis man sammenligner de forskjellige former og grupperer dem etter likhet og forskjellighet, hører prosessen til manas – det vil si til sinnet, tenkeevnen eller forstanden. Men hvis man forstår livets dynamiske, kraftutviklede strømning og dets enhet i alle de former som avløser hverandre, hører det til den buddhiske bevissthet. Liv er energi og kraft. Det betyr at evnen til å se livet og være bevisst om livsstrømmen – det vil si evnen til at se livsstrømmen som fortid, nåtid og fremtid – svarer til evnen til å legge merke til bevegelse, for det forutsetter en spontan oppfattelse av bevegelsens retning og hastighet. Manas (tenkningen) kan følge formens rekkefølge fra fortid til nåtid og derved resonnere seg til deres fremtid. Men buddhi (intuisjonen) representerer spontan og direkte viten om livet, og derfor omfatter buddhi også fremtiden.

På det buddhiske plan (bevissthetsplanet over sjelsplanet) vil man være i stand til å begripe Jordens evige «nå». På utviklingsplanene nedenfor vil man kunne se det midlertidige og nåtidige, og det inkluderer det umiddelbare kjennskap til fortiden, som har skapt nåtiden, men det rommer også fremtiden som ligger latent i fortid og nåtid. Uansett om det buddhiske syn er 5. rotrace – det vil si den erkjennelsesevne som stammer fra buddhi, men som tilhører manas, for det er karakteristisk for 5. rotrace, 6. underrace, som nå er ved å vise seg på planeten – eller det er den buddhiske bevissthet på det buddhiske plan som karakteriserer 6. rotrace, så gjelder den samme forklaring. I førstnevnte tilfelle er bevisstheten begrenset til erfaringene i det individuelle sjeleliv, men bevisstheten utvides til erfaring om det universelle liv i 6. rotrace.

I begge tilfeller oppfatter den buddhiske bevissthet livets utvikling innefra, mens den manasiske bevissthet kun ser relasjonene mellom formene. I de lavere aspekter analyserer manas formene og grupperer dem etter det som er felles og karakteristisk. I de høyere aspekter systematiserer bevisstheten resultatet av grupperingene og danner konklusjoner om utviklingen. Buddhisk bevissthet ser ikke den utvikling som allerede er skjedd, men den fremtidige utvikling – uansett om det er menneskets individuelle utvikling eller Jordens utvikling som menneskets individuelle liv er en del av. Men på grunn av at 6. rotraces oppfattelse som inkluderer bevissthet om naturens liv, er menneskets liv forbundet med naturens liv – det vil si naturens og menneskets deltagelse i utviklingen i form av reinkarnasjonslæren. Derfor er 5. rotraces 6. underraces oppfattelsesevne tilsynelatende begrenset til direkte bevissthet om sjelens livserfaringer, men med full forståelse av fortid eller karma og av fremtid eller dharma.

Buddhi - Erfaringen
Sannheten i åndsvitenskapens lære, bekreftes i høy grad av nåtidens psykologi. Nåtidens psykologi kan faktisk betraktes som en begynnende beskrivelse av bevisstheten i 5. rotraces 6. underrace. Buddhi-erfaringens dynamiske natur kan uttrykkes med ordene «oppmerksomhet» eller «konsentrasjon» i en tidløshet som består av en syntese av fortid, nåtid og fremtid. Det er allerede mange forskjellige uttrykk for buddhi i manas som vil bli alminnelig i 5. rotraces 6. underrace. Det kommer blant annet til uttrykk som ungdommens mostand mot fastlåste normer (manas), og deres krav om egne opplevelser og erfaringer.

Det er imidlertid ikke nok å bryte med fortidens normer. Det er ganske så sant at etikkens, estetikkens og religionens fastlåste normer stammer fra manas eller sinnet. Men det er også sant at oppmerksomhet i livet skaper normene, for det er uttrykk for det bevisste samarbeide med utviklingen, som følger med den buddhiske erfaring. Og det er ikke mindre sant at etter hvert som livet under utvikling løfter seg opp til nye forståelsesnivåer, så ødelegger eller tilintetgjør livet aldri, for det inkluderer alltid de nivåer som tidligere har gjennomgått.

Livets enhet i tid skapes ved hjelp av syntesen av fortid og nåtid, samt fremtidens nedstigning i den samme nåtid. Bruddet mellom ungdom og alderdom − eller mellom 6. underrace og 5. rotrace om livets morallære − bør ikke finne sted mellom frihet og lov. Men i den ennå uerkjente oppdagelse at loven ligger dypere enn friheten, at livet som er utvikling rommer sin egen fremtid eller sin egen dharma, og at mennesket ikke kan leve livet ved å forkaste livets stillbilder som fastholder spesielle øyeblikk i livets bevegelse.

Plan og Hensikt
Åndsvitenskapens problem er derfor, om åndsvitenskapen har rett når den sier at evolusjonen og utviklingen inneholder en plan, og om den allerede eksisterende 5. rotraces 6. underrace har rett til å kreve en vitenskapelig dokumentasjon av sannheten. Og hvordan vil det overhodet være mulig å dokumentere påstanden? Det er allerede kort skissert det som er karakteristisk ved 6. underrace, for at tydeliggjøre problemet. Åndsvitenskapen har hittil bestått av filosofiske indisier, som antyder en plan for evolusjonen. Esoterikere har forklart det, og de har korrekt benyttet seg av 5. underraces metoder i den nåværende 5. underrace-periode. For 5. underrace er høyere manas virkelighet, og derfor betraktes absolutte, konkrete tankesystemer, filosofier, teologier, etiske normer, regler for kunst, vitenskaper eller systemer for handlinger, metoder osv., som noe som har virkelighet i seg selv. Og menneskelivet er underordnet denne virkelighet. Derfor er åndsvitenskapen blitt utbredt ved hjelp av litteratur, foredrag og kurser. Og derfor har verden fått 6. rotrace-budskapet på en 5. underrace-måte − og det har vært korrekt. Hvordan skulle åndsvitenskapen ellers være i stand til å sette opp sin «bygning», hvis det ikke skjedde ved hjelp av det eneste materiale som i øyeblikket er til disposisjon? Åndsvitenskapen skulle oppbygges, og verden bør være dypt takknemlig ovenfor de pionerer som har gjort dette arbeidet.

Plan og Formål
Det viser seg imidlertid at metodene er nødt til å endres. 6. underrace-bevisstheten er ved å bli utbredt i verden, og uansett hvor mye motstand 5. underrace gjør mot den inntrengende 6. underrace, må menneskeheten tilpasse metodene etter Den Nye Tidsalders behov, hvis den vil fremme utviklingen. Mennesket er energi – ikke en maskin. Energi og liv er identiske begreper, og den nye virkelighet er livet − livet i dets aktive kraftutfoldelse som mennesket kan lære å kjenne via erfaring. Det handler om det liv som leves − ikke kun om det liv som tenkes, snakkes om og som organiseres etter faste regler. Det er det initiativrike liv og det skapende liv. Det er livet i bevegelse − ikke det stillestående liv. Hittil har esoterikere arbeidet i verden for åndsvitenskapen som en systematisk lære. Nå skal de arbeide for verden via læren. Esoterikere skal gjenvinne den tapte kontakt med verden. De skal først og fremst utrykke livets enhet, som er åndsvitenskapens ene dogme − ikke ved at kommunisere ved hjelp av åndsvitenskapens mentale bilder i bøker og ved foredrag, men ved å utrykke den buddhiske opplevelse av enhet i syntese med selve livet, overalt hvor livet er i bevegelse og under utvikling i alle medmennesker.

Esoterikerne har vært livets og utviklingens botanikere. De har studert åndsvitenskap i bøker, og det har vært flott. Men esoterikere kan nå bli livets og utviklingens gartnere og hjelpe de virkelige menneskeplanter til en høyere, rikere og mere storslått virkeliggjørelse av deres vekst. Esoterikerne skal være ydmyke likesom gartnerne, som vet at de verken skaper plantene eller gir dem liv, men at de kun kan gi plantene bedre betingelser å leve under. De forbedrede vekstbetingelser i medmenneskets liv omfatter alle − uten betingelser eller begrensninger. Og det vil raskt vise seg at åndsvitenskapen ikke har skjulte intensjoner mellom tjenestearbeide og de esoterikere, som tjener. De tjener ikke en bestemt doktrines interesse, for åndsvitenskapen og den store plan er ikke en doktrine. Den er ganske enkelt livets historie, for et stamtre er ikke en doktrine. Planen tjener menneskeheten − ikke en institusjons eller en gruppes særinteresser. Planen er derfor i menneskets egen interesse. Den har interesse for det aspekt i mennesket som utvikler seg via alle rotracer og i alle tidssykluser – det vil si det sanne menneske eller sjelen, som alltid tjener det enkelte menneskes utvikling, uansett hvilket utviklingstrinn det befinner seg på.

Hvis det forholder seg sånn at mennesket bedre forstår Den Nye Tidsalder via vitenskap end via filosofi eller religion, hvordan kan man så forvandle opplevelsen av utviklingen og planen for denne utvikling til vitenskapelig bevis? Dessverre vil mange synes at svaret er svakt og utilstrekkelig. Men den objektive naturvitenskap beskjeftiger seg med den materielle, fysiske verden, og det er i den fysiske naturvitenskaps verden at man er nødt til å arbeide, hvis man vil gjøre inntrykk på de naturvitenskapelige forskeres tenkning og hjelpe Den Nye Tidsalders vitenskap, med å bli født.

Vitenskap og Utvikling
Formålet skal være klart. Det er ingen grunn til å bevise utviklingsprinsippet.  Siden 1800-tallet har den biologiske utvikling gjentatte ganger blitt dokumentert og bevist. Man er nå så sikker på utviklingsprinsippet, at selv religionene – som ellers konsekvent benektet utviklingsprinsippet og bannlyste det på grunn av kirkens tradisjonelle skapelseshistorie − har akseptert det. En professor i katolsk teologi utga engang en bok med det offisielle «imprimatur» (trykketillatelse), hvor han visste at i en verden hvor utviklingsordenen hersker, er Guds makt og visdom mer moralsk enn i skapelsens verden, og paven sa engang i sin tale til de nyutnevnte kardinaler: «Kirken frykter ikke naturvitenskapens dristigste fremskritt, forutsatt at det er ekte og sann vitenskap».

Biologisk utvikling i planteriket er derfor sann vitenskap for den katolske kirke, og psykologisk utvikling er også sann vitenskap for dyrerikets vedkommende. Det er også sann vitenskap at mennesket både psykologisk og biologisk har arvet de tidligere naturriker, men både den katolske kirke og de andre kristne kirker vil stadig ikke la utviklingsprinsippet gjelde for menneskets åndelige natur. Kirken mener at det er Gud som stadig skaper menneskesjelen, hver eneste dag. Derfor er det på den menneskelige psykologis områder, at esoterikerne skal fokusere deres innsats. Det er menneskets åndelige utvikling som skal gjøres vitenskapelig innlysende for naturvitenskapens forskere, og det er i forhold til dette emne at det er grunn til å antyde, hva som kan gjøres.

Det er verd å bemerke at det som i utviklingslæren hovedsakelig aksepteres av naturvitenskapen, er at den stanser i det øyeblikk, som kalles nåtid. Man kan se et system og en styring i alle fortidens faser, fordi man, fra det standpunkt man inntar, kan se hele den retningen den går. Men man famler i mørke med hensyn til fremtiden. Det er et faktum at i de vestlige nasjoner utfyller filosofiske forskere eller religiøse ledere, tomrommet med en filosofi eller en teologi. Man vet at det i vestlige samfunn er en tilbøyelighet til å betrakte Helligånden som det eviges tidskapene makt, og til å utvikle en mystisisme og en teologi om den skapende funksjon, som er personifisert i Helligånden. Men selv Helligåndens funksjon er hevet over det utviklede liv. Helligånden er ikke immanent eller iboende. Og Helligåndens formidling av opplysninger og erfaringer som den skapende funksjon mellom den store plan i Faderens tanker og livet under utvikling i stoffets verden (selv om den er viktig for 5. underraces utvikling), er imidlertid kun en modernisert form for skapelse som kan være til hjelp for utviklingens filosofi og religion, men ikke for vitenskapen om selve utviklingen, som er det, det dreier seg om for øyeblikket.

Manasisk – Buddhisk Bevissthet
Det er flere håp på andre områder. Vi er allerede blitt gjort oppmerksomme på at 6. underrace har en spesiell bevissthet − den manasisk-buddhiske – det vil si det bevisste åndelige liv som benytter manas eller sinnet som sitt redskap, og utvikler seg ved å utrykke seg gjennom sjelen og personligheten. Det er derfor sannsynlig at det vil være lettere å erkjenne vitenskapen om menneskets buddhi enn vitenskapen om naturens buddhi, som er forbeholdt 6. rotrace. 6. rotrace erkjenner syntese av fortid og fremtid, i enhver øyeblikkelig opplevelse.

Psykologene har oppdaget livets essensielle kraftutfoldelse bortsett fra de funksjoner, livet benytter. Det gjelder for nesten alle nåtidens psykologiskoler − navnlig den alminnelige psykologis og psykoanalysens skoler. Førstnevnte har vist at på de mentale evners stige beveger det seg en oppstigende kraft, som er selve bevisstheten. Det er en bestemt åndelig kraft med forskjellige spenningsgrader i ethvert menneske. Noen barn med begrensede evner vil for eksempel stige 5 trinn opp i løpet av 10 år, og deres mentale alder vil være 5 år, selv om deres fysiske legeme er 10 år gammelt. Andre barn med større energi, vil i samme tidsrom nå 15 trinn opp på skalaen, og deres bevissthet vil være 15 år gammelt, selv om deres fysiske legeme kun er 10 år. Og hvis man vil undervise barna på den riktige måten, skal man plassere den ene kategorien sammen med 5-åringene, og den andre sammen med 15-åringene, uavhengig av det fysiske legemes alder. Det verdifulle ved oppdagelsen er at menneskeheten føres tilbake fra nåtidens dualitet − legeme-sjel-oppfattelsen − til oldtidens tredeling av menneskets oppbygning. Selv på det lavtstående fysiske plan finner man den åndsvitenskapelige forklaring bekreftet. Legemet eksisterer naturligvis. Deretter er det stigen eller skalaen med de psykologiske trinn som representerer det lavere sjelsaspekt som kalles «den dyriske sjel», for mennesket har i virkeligheten fått både den, legemet og nervesystemet fra dyreriket. For det tredje er det den kraftutfoldende bevisste energi, som i forbindelse med konsentrasjon utrykker selvbevissthet. Den har gradvis erobret sinnet, og derfor kan man nå måle og kartlegge forskjellen, med stor nøyaktighet. Det er forskjeller i liv og derfor i utvikling – det vil si reflekser fra buddhi, på det fysiske legemes plan.

Den nye psykologi gjør det kun mulig, til en viss grad å verifisere den utviklingslov som åndsvitenskapen beskriver, og det samme gjelder eksistensen av en overordnet plan, som er både immanent i livet og transcendent hos Hierarkiets mestre som leder utviklingen på Jorden. Psykologien er basert på den fysiske naturvitenskap og ikke på den metafysiske åndsvitenskap. Derfor er det et øyeblikk grunn til å se på utviklingsloven, sånn som åndsvitenskapen forklarer den. Åndsvitenskapen opplyser at det finnes en rekke bevissthetsplan som livet stiger oppad. (Se plansje under). På hvert bevissthetsplan fokuserer livet sin streben, og etter hvert gjør den seg til herre over planets mekanismer, og bruker dem til å gi uttrykk for seg selv. Men loven er innrettet sånn, at uansett hvor livet er fokusert, kan det fritt utrykke seg på det gjeldende nivå. For å utrykke seg bruker det alle de trinn som allerede er tilbakelagt, og derfor blir alle trinn aktive i livets tjeneste. Et godt eksempel er de fire riker, man kjenner. I dyreriket er livet fokusert på utvikling av det psykiske nivå. Her kommer det fritt til uttrykk, og det bruker de organiske funksjoner, som er utviklet i planten, for det bruker vevene og deres funksjoner til å manifestere sjelen, som er under utvikling. Det samme kan man si om relasjonen mellom plantelivet og mineralenes fysiske og kjemiske funksjoner. Og det samme gjelder for relasjonen mellom det åndelige liv i mennesket og dyresjelen i mennesket.

En Biologisk Betraktning
I nåtiden vet man mye om relasjonen mellom bevisstheten og dens funksjonelle nivåer, for det er hoved emnet for psykologisk forskning. Man kunne likeså godt si relasjonen mellom ånd og sinn, hvis man med ånd ikke mener noe metafysisk, men sjelens bevissthet i hjernen. Og forskningen har ført til en ytterligere oppdagelse med hensyn til selvbevissthetens relasjon til legemets funksjoner. Man har sett − og ser stadig tydeligere − at konsentrasjon har stor betydning for sunnheten. Man ved nå at de fleste av de funksjonelle sykdommer stammer fra en forstyrrelse som er − eller har vært – forbundet med konsentrasjonen på det høyeste nivå, som livet har nådd til. Hvis livet − uansett hvilken evne det dreier seg om − er fullkomment konsentrert, rolig og fokusert, det vil si konsentrert med ekte interesse, så er dets kontroll på nivået sikret. Og nivåets underordning under et høyere nivå, når sjelen når dit, også er sikret. Men hvis konsentrasjonen og interessen på det høyeste oppnådde nivå svekkes eller ebber ut, og hvis oppmerksomhetens spenning spres, så vil sjelens forbindelse med funksjonen endres, og det vil oppstå en forstyrrelse. Så og holde funksjonen oppe med å være underordnet, den gjenvinner sin uavhengighet og mister den rytme som markerte dens underordnede posisjon, og en funksjonell sykdom oppstår.

Funksjonelle sykdommer er velkjente i psykologien. Sigmund Freud kalte dem psykoser for å antyde, at de påvirker bevissthetens funksjoner uten å påvirke selve nervesystemet (neuroser). I forbindelse med forstyrrelsene gjenvinner de automatiske prosesser deres uavhengighet og påtvinger den spredte bevissthet deres funksjoner, men de faller tilbake til den korrekte orden, så snart pasienten er bragt tilbake til konsentrasjon på sitt høyeste nivå (sublimasjon [1]). Den samme loven gjelder for alle trinn på menneskets utvikling − både for det primitive og for det menneske som er på «utviklingsveien». Mahatmabrevene forteller om noen chelaer [2], som ble satt på prøve med hensyn til deres hengivenhet og deres engasjement i saken. De klarte ikke å holde seg på deres høyeste trinn, og derfor var det risiko for fysisk eller mental sykdom − ikke som en straff som idømmes dem utenfra, men i kraft av lovens inngripen, det vil si den lov som sikrer fremskritt, hvis betingelsene overholdes.

Utviklingens lov kan bli − og er blitt − bekreftet av eksperimenter, hvor man har benyttet seg av de forskjellige trinn som finnes i nervesystemet og i de forskjellige funksjoner, som har relasjon til nervesystemets virksomhet. De to høyeste som kalles den høyre og mellom hjernen, styrer henholdsvis det intellektuelle og det aktive aspekt av bevisstheten med muskelsystemet som organ, og det mottagelige og påvirkelige aspekt av bevisstheten med de fysiologiske funksjoner, sirkulasjon, åndedrett, fordøyelse, kjertelavsonderinger, cellenes stoffskiftefunksjon osv., under ledelse av de sympatiske og de parasympatiske nerver. Det er foretatt ugjendrivelige eksperimenter som viser at de fleste forstyrrelser i de omtalte funksjoner − som er avhengig av mellom hjernen − skyldes at pasientene pleide å leve på et høyere nivå enn det de ifølge deres intellektuelle og moralske utvikling var berettiget til å leve på. Forskeren som foretok eksperimentere, var spesialist i arterielle sykdommer (det vil si, om pulsårene) og hjertesykdommer. Hun hadde spesielt studert funksjonelle pasienter som, selv om det ikke feilte deres hjerte og arteriesystem noe, allikevel led de av funksjonelle forstyrrelser. Forstyrrelsene viser seg som forskjellige forstyrrelser av hjerterytmen − noen var alvorlige, og andre var livsfarlige. Mange mennesker gjør derfor livet til en plage. Mens hun registrerte pasientenes forstyrrede rytme ved hjelp av sine instrumenter, fikk hun dem til å konsentrere bevisstheten i deres høyre hjerne, eller hun ba dem om å regne en matematikkoppgave. Den forstyrrede rytme ga seg fullstendig, og deres funksjon ble igjen helt normal og sunt. Og den sunne rytmen, holdt seg i en periode etter eksperimentet.

[1] Sublimasjon vil si, at noen stoffer kan skifte fra fast form til gassform og omvendt, uten å passere væskestadiet.

[2] En chela er en disippel eller elev hos en yogi, en guru eller en vismann.

Fremtiden i Nåtiden
Eksperimentene ga anledning til mange konklusjoner – ikke minst fordi legen utvidet dem til andre funksjonelle forstyrrelser – for eksempel forstyrrelser i åndedrettet og stoffskiftet – og med tilsvarende resultater. Funksjonene – og det gjelder også de rent psykologiske − er rytmiske og sunne, når selvbevisstheten er sentrert, oppmerksom og aktiv på sitt høyeste nivå. Automatikken tjener sjelen, når sjelen respekterer loven for dens utvikling ved å strebe fremad, sånn som livet krever at det skal gjøre. Men når sjelen identifiserer seg med fortidens utvikling og gjør seg til et med den, identifiserer den seg med de nivåer som allerede er tilbakelagt, og derfor blir funksjonene automatiske, selv om de skulle være underordnede. Derfor får funksjonene igjen frihet til å handle på egne vegne. Det er bragt forstyrrelser i bevissthetens forhold til den psykologiske eller fysiske organisme, og så snart tilbakeskrittet er blitt en vane, oppstår det en funksjonell sykdom. Det skal bemerkes, at dyr og helt unge barn, ikke har noen selvbevissthet som deres fysiologiske funksjoner kan tjene, og derfor er de normalt urytmiske. Rytmen er en funksjon som tjener noe høyere enn selve rytmen.

Det er lett å se, hvilke følger resultatene kan ha. De representerer en gjenoppdagelse til sunnhet. De påvirker undervisningen som ikke alene skulle forsyne mennesket med nyttige kunnskaper, men også hjelpe det til å venne seg til lykkelig konsentrasjon på det høyeste nivå, det kan nå. Derved sikres en naturlig og lett beherskelse av menneskets mentale og fysiske funksjoner og fullstendig sunnhet.

Det er grunn til å tenke over enda et punkt, før loven om livets fokusering på hvert av de oppadstigende trinn forlates. Man vet nå hvordan sjelen, idet den stiger oppad på skalaen, bevarer alle de trinn den er steget oppad som underordnede nivåer, på samme måte som når et menneske som har steget opp en taustige, trekker stigen opp etter seg. Det er igjen viktig å nevne at på konsentrasjonspunktet tas det ikke alene avskjed med fortiden, men fremtiden stiger dessuten ned og presser på for at komme til å manifestere seg. Inne i sjelen finnes alle de trinn som stadig skal bestiges. Man vet fra intelligensprøver, hvor hurtig eller hvor langsomt de vil dukke frem fra fremtiden og tre inn i nåtiden. Man vet at de er aktive i arbeidet, selv om sjelen ikke kan bruke dem som redskaper. Mennesket kan bruke dem, når det når til trinnet og organiserer seg på det og integrerer det. Den sammenlignende psykologi bekrefter dette. Både i det primitive og i det fullkomne menneske finnes alle trinnene på utviklingens stige. Det primitive menneske kan ikke benytte seg av alle trinnene, men de fungerer alle sammen, og resultatene av deres aktivitet og påvirkning kan konstateres.

Som eksempel kan man bruke Australiernes aboriginer. De er ikke klassifisert på samme nivå som vestlendinger. De er ikke fokusert i lavere manas, det vil si på det lavere sinnets nivå, for de hører hjemme i den astrale bevissthet. Det er ikke et resultat av analyse, men av stemnings-assosiasjoner. De er allikevel i stand til at kategoriserer de gjenstander de kjenner, selv om de ennå ikke er nådd til analysens nivå. De kan skjelne mellom grupper på 20 og 21 gjenstander, fordi de intuitivt er bevisste om tallene.

Utviklingens Stige
Det fremtidige rommes i nuet. Det kan ikke analyseres, fordi en del av dens enhet − intuisjonens eller den buddhiske enhet − skal utfoldes til bevisst skjelneevne via sjelens fremskritt. På en annen side − når psykologien oppdager at hele menneskets utviklingsstige finnes i hvert eneste menneske, og hvis det erkjennes at mennesket stiger oppad stigen med individuell hastighet, så forskjellene mellom de enkelte mennesker reelt er forskjeller i deres åndelige liv – det vil si i utvikling – så vil man konkludere med at utviklingen i mennesket er individuell. Utviklingsstigen som livet beveger seg oppad, finnes også i de undermenneskelige naturriker, men det representerer trinnene til de arter som følger etter hverandre, og hele naturriket utgjør derfor utviklingsstigen. Det enkelte dyr eller den enkelte plante vokser opp til den spesielle type og stanser der. Dyret eller plantene utvikler ikke nye karakterer. Nye karakterer vil skape en ny art og føre livet videre til et nyt trinn på stigen.

Mennesket er imidlertid individuelt. Det betyr at det enkelte menneske har hele stigen innebygget i sin natur. Derfor kan man måle menneskets klatring oppad utviklingsstigen. Man kan se mennesket stige fra trinn til trinn, og det er det, evolusjonen eller utviklingen dreier seg om. Hvert menneske er i prinsippet hele menneskeriket. Selv om et menneske i øyeblikket befinner seg mellom de to ytterpunkter, så rommer det både den primitives nivå og den vises nivå. Når et menneske utvikler seg individuelt og styrer sin utvikling etter planen i sitt indre, så arver det individuelle menneske den åndelige variasjon − for arvelighet og variasjon er to viktige faktorer i all evolusjon og utvikling. Derfor konfronteres man med reinkarnasjonen som en hypotese for utviklingen, for man ser den begynne i barnet på et visst trinn, og stanse i den voksne på et annet trinn.

Det er kanskje sagt nok til å foreslå, at det i nåtidens psykologi, som er 6. underraces psykologi, er tilstrekkelig grunnlag for å gjøre utviklingsloven tilgengelig for nåtidens tenkning – i hvert fall som en vitenskapelig hypotese. Men man kan gå videre. Nåtidens psykologi gjør det mulig, å se at menneskets utvikling skride fremad ifølge en annen lov. Det første er, at menneskets utvikling er individuell. Den andre er, at den ikke kan skje uten Hierarkiets broderskap. Man kan formulere broderskapets lov på denne måte:

Broderskapets Lov
Uansett hvilket utviklingsnivå et menneske har nådd, så kan det kun nå det neste trinn i kraft av et annet menneskes erfaringer, som har nådd trinnet tidligere, og som nå lever og er blitt integrert på bevissthetsplanet. Det er likegyldig om man har personlig kontakt med vedkommende eller om man har kjennskap til menneskets erfaringer, som er skrevet i bøker, i historiske beretninger, i kunstverker osv. Bøker med erfaringer om åndelig utvikling representerer forfatterens tankeformer. På grunn av at det høyere utviklede menneske normalt lever på det trinn som et annet menneske streber etter å nå, så føler det lavere utviklede menneske at det åndelig står det høyere utviklede menneske nær, for det utviklede menneskes liv får det tilsvarende nivå i andre menneske til at vibrere. Man føler vibrasjonen. Den virker forlokkende. Man streber imot vibrasjonen, og konsentrerer sin streben om det høyere nivå, man vil nå. Man når det av og til, for til sist å bli permanent på nivået. Det er en universell lov for menneskehetens vekst og utvikling. Menneskeheten vet ennå ikke, at uansett på hvilket høyere nivå det enkelte menneske gjør sitt liv rikere og mer åndelig, blir de yngre sjelene i menneskefamilien også i stand til å leve et mer åndelig liv. Man kan kalle den sosiale skala for «broderskapets stige». Uansett om man vet det eller ei, så lever ethvert menneske med den ene hånden løftet opp mot de eldste sjeler, mens den andre hånden rekkes ned mot de yngre sjeler. Ingen kan utvikle seg alene. Det er grunnen til at naturen får tre menneskegenerasjoner til å leve samtidig, og derfor reinkarnerer mestrene sammen med menneskehetens yngre sjeler.

Oppdragelse er basert på broderskapets lov. Det er grunnen til at den alltid har vært effektiv på tross av manglende forståelse av vekstens psykologi. Tenk på hva oppdragelsen kunne utrette, hvis den forstod å forene de to vitenskaper − vitenskapen om broderskap eller inspirasjon, og vitenskapen om vekst eller utvikling.

Livets Broderskap
I forholdet mellom mennesker gjør broderskapsloven det mulig, å gjøre åndsvitenskapen tilgengelig for alle − herunder mestrenes broderskap. Mestrene har ansvaret for hele rotracen og dens utviklingssyklus, og på samme måte har et mer utviklet menneske, ansvaret for et mindre utviklet menneske. En hel sivilisasjon har mulighet for vekst og inspirasjon til å strebe etter det, som de fullkomne mestre har gjennomlevd. Uansett hvilket trinn et medlem av menneskeheten befinner seg på, vil det alltid finne en mulighet for å utvide og høyne sin erfaring. Fra historien eller fra legenden om mesterens liv − eller indirekte via de innviede, som står ham nærmere − vil inspirasjonen fra den eldre sjel, nå alle. Millioner og atter millioner vil lære å forstå seg selv – det vil si at de blir et med deres sjel, inspirert av mesterens fullkomne forståelse. For buddhister vil det skje, via Buddhas erfaring. For de kristne vil det skje, via Kristi erfaring osv.

Enhver av de eldre sjeler, er den førstefødte blant menneskerasens yngre sjeler. Menneskenes store broderskap kan kun utvikle seg via overmenneskenes store broderskap. Overmenneskene eller de «gode sjeler», som Platon kaller «psychai agathai», og som hinduene kaller mahatmaer, er fullkomne, og de er blitt overmennesker via mange inkarnasjoner som mennesker. De er hevet over menneskeheten. De er modenhet. Den representerer den voksne tilstand i åndelighet, hvor menneskeheten kun representerer barndommen. I hvilken grad man er i stand til og åndsvitenskapeliggjøre verden, avhenger av i hvilken grad man selv praktiserer menneskehetens broderskap. I hvilken grad man ser, forstår og holder av sine medmennesker som er under utvikling, i lyset av åndsvitenskapen?

Man er mystiker, når man kaster et tilbakeblikk i tiden til mesteren og i ham ser muligheter for sin egen vekst. Man er esoteriker, når man tilegner seg noe av den bevissthet, som ennå ikke er født i menneskehetens bevissthet. Så vender man seg mot mesteren for å oppnå den inspirasjon, man har ervervet seg rett til. Loven er én – det vil si, loven for individuell vekst innenfor broderskapets lov, innenfor den immanente plan − og over menneskeheten finnes den transcendente plan.

«Livets broderskap er et»

Av professor Marcault

Kilde: Visdomsnettet